Hvis du er en med yogalærer, vet du sannheten som ikke hele verden gjenkjenner: vi er like sinte, triste, ville og mangelfulle som alle andre. Da jeg først begynte å praktisere yoga i 20-årene mens jeg bodde i Asia og søkte åndelig oppvåkning, trodde jeg virkelig at en sterk meditasjon og yogapraksis skulle skape denne zenned-out, salige og opplyste versjonen av meg selv.
Tjue år og utallige timer med yoga, meditasjon, mindfulness, lydheling og chakra -balansering senere? Jeg blar fortsatt folk på motorveien, har en sigarett når jeg har en cocktail og sliter med å være i samsvar med min praksis.
Det er riktig. Jeg har viet de siste 10 årene til å lære folk yoga, tilrettelegge for velværeøkter i bedriftsmiljøer og utdanne ungdom og voksne om hvordan man regulerer nervesystemet deres. Jeg har også stadig rotet med å gjøre de tingene jeg lærer - og jeg innrømmer det til elevene mine.
Why, you ask? It’s because when I was first starting to practice yoga in the United States when I moved back from Korea, I was so intimidated by the studios, by the perfect bodies, by the expensive outfits, by the healthy perfect students and teachers I saw daily. I still went to class—I had grown to love yoga and needed the practice after all—but it was a challenge.
Jeg husker dagen jeg gikk ut på middag med en av favorittlærerne mine, og hun bestilte en biff, tente en sigarett og droppet fire F-bomber på 20 minutter. I løpet av et måltid var det som en vekt løftet av skuldrene mine. Hun var et normalt menneske som tilfeldigvis underviste og gjorde yoga. Noen ganger drakk hun grønn juice, slo meditasjonspute og øvde daglig. Og noen ganger var hun ikke det. Det var greit.
Etter det følte jeg meg aldri malplassert i studio. Jeg ble vanlig og gjorde til slutt en formell 200 timers trening for å lære enda mer. Jeg ønsket å være noe annet enn meg uansett hvor jeg dukket opp. Og selv om det ikke er for alle, når det er for noen, vet jeg at manglene mine er like viktige som suksessene mine.
Så neste gang du ser meg i trafikken, mumler under pusten på noens forferdelige sammenslåing, bare husk: Jeg er ikke en mislykket yogi. Jeg er et menneske som tilfeldigvis underviser i yoga. Kanskje det er akkurat den typen lærer verden trenger mer av.
