It was late at night when I parked my Jeep outside my apartment after yoga class. The moment I turned off the ignition, I let myself be distracted by grabbing my phone and texting someone to look at the moon. As I headed upstairs, I continued texting and laughing, completely oblivious to my black mat that I’d left on the passenger seat floor as I carried on with our conversation and a little late-night catching up at work.
Det var først tidlig neste morgen da jeg kikket på plassen langs gangen hvor jeg alltid plasserte matten min at jeg registrerte fraværet. Jeg vet at det høres rart ut, men i det øyeblikket visste jeg at det hadde blitt stjålet. Ikke bare glemt. Borte.
1980-tallsmote for menn
I løpet av de 45 sekundene tok det meg å bølger meg til bakgaten og parkeringsplassen min for å bekrefte, syklet jeg gjennom selv skyld og indignans og forargelse og tilbake til selvskyld da jeg forestilte meg at noen brøt inn i min jeep og uvøren tok det som tilhørte meg. Korreksjon. Det jeg uforsiktig hadde igjen for dem å ta.
Jeg minnet meg selv om at det bare var en matte. At det kan erstattes. At det var yogiske prinsipper som jeg kunne omfavne. Jeg prøvde å tilkalle disse, men ignorerte dem ganske raskt da tankene mine kjørte om jeg skulle forfølge smug på jakt etter noen som luggte matten min, og jeg var bekymret for hvordan jeg hadde råd til hvordan jeg hadde råd til en erstatning. Jeg tenkte på de nesten ti årene jeg hadde rullet den matten, dag etter dag og ofte flere ganger om dagen.
Likevel da jeg så matten min faktisk hadde forsvunnet, kjente jeg noe helt annet.
Lettelse.
Det var ikke helt den typen uselvisk lettelse som kommer fra å kjenne noen som er uheldige, kanskje hadde et koseligere sted å sove den kvelden. Det var ikke helt en veldedig tro at en av de gjengangere i bakgaten som skapte drama ganske enkelt hadde en dårlig natt. Min lettelse var nesten utelukkende og overveldende for meg selv.
Jeg hadde Catharted på den matten. Gråt på den matten. Overvant frykt og lærte å bevæpne balanse på den matten. Ble rasende på den matten. Forsto hvordan du fortsatt skulle være på den matten. Begynte å undervise på den matten. Konfrontert mer enn jeg hadde ønsket meg på den matten. Bønnfalt hva guder som måtte eller ikke eksisterer på den matten.
Gjennom det hadde jeg husket hvem jeg var på det rektangelet av naturgummi. Jeg hadde jobbet gjennom tidligere versjoner av meg selv, versjoner jeg ikke lenger trengte, versjoner som definitivt ikke var og fremdeles ikke er perfekte, med tanke på hvordan jeg fremdeles følte mye forakt for den som stjal matten min.
Likevel i det øyeblikket føltes det som om jeg ikke lenger slo alt dette sammen med meg hver gang jeg øvde på yoga. Selv om jeg hadde elsket alt om den matten, begynte jeg å tenke på et annet aspekt av den eventuelle erstatningen - en matte med et helt annet utseende, stemning og merkevare.
Andre som har fått matene sine stjålet, har en tendens til å beskrive en forståelig følelse av melankoli etterpå. Noen sier at de ble tvunget til å konfrontere et emosjonelt tilknytning aldri visste at de hadde hatt. Gitt intensiteten av min lettelse, ser det ut til at min tilknytning var mer enn matten. Men kanskje følelsene vi opplever når vi mister noe som er ledsaget av oss gjennom epoker i livet vårt, ikke så mye om å miste tingen. Det handler om å miste en del av historien vår, eller i det minste en fysisk påminnelse om den.
Vedlegget jeg fremdeles jobber gjennom er den siste av min harme overfor den som stjal det. Den personen endte ubevisst opp med å stjele mange tunge følelser som jeg hadde lugget rundt. Eller i det minste endte de opp med den fysiske påminnelsen om den bagasjen. Men det føltes slags det samme. De sier at Karma er en tispe. Så så følelsesmessig lastet som den matten var, for personen som har det, lykke til.
