Fifteen years ago, on a cold winter’s evening in New York City, I showed up for my first yoga class ever, dressed in stiff jeans, cowboy boots, and a boiled-wool turtleneck. I’d made it to class on the recommendation of a friend who was concerned about my chronic back pain. But she had not mentioned, and it had not occurred to me, that I should wear something more athletic to class. Honestly, I had no idea that I would be expected to perform anything physical during the practice of yoga. Forgive my ignorance, but I’d somehow expected, I dunno, a lecture? Handouts and a syllabus? Anyhow, whatever was coming to me that evening, I knew I would need energy to get through it, so I stopped at a pizza joint right before class for a chicken calzone and Diet Coke.
Må jeg si her at jeg bare var en smule koblet fra kroppen min i løpet av disse årene? Kanskje en bedre måte å si at det er at jeg frem til dette punktet i livet hadde behandlet kroppen min som en leiebil - en ren låner, en beater, en sitron som eksisterte uten grunn overhodet bortsett fra å transportere hodet mitt fra sted til sted slik at jeg kunne se ting, bekymre deg for ting, tenke på ting og løse ting. Og kroppen min fikk den jobben gjort, selv om jeg aldri tok vare på tingen. Eller i det minste fikk kroppen min vanligvis den jobben gjort - til min kroniske ryggsmerter ville bli så ille at det hindret meg i å sove, og til og med fra å gå på jobb når musklene rundt ryggraden var i så dyp spasme at jeg ikke kunne løfte meg fra teppet.
Men det ville skje bare noen få ganger i året! Og den slags ting var helt normalt! Eller i det minste var det normalt i familien min. Jeg husker at jeg opptrådte i videregående musikaler og felthockey-spill med en sår rygg. Jeg har ventet på bord og ridd hester og ble forelsket og danset i bryllup - men alltid med en sår rygg. Alle av oss Gilberts har dårlige rygger. Det falt ikke for meg at jeg noen gang ikke kunne ha vondt rygg. Men en venn, bekymret for de økende episodene med ryggsmerter, hadde antydet yoga, og hva faen - uten å tenke på det, gikk jeg.
Jeg kunne stort sett fortelle med en gang, da jeg gikk inn i studio, at disse yoga -tingene ikke kom til å være for meg. For det første var det den høytidelige lukten av røkelse, som virket for mye alvorlig og slags latterlig for noen som var langt mer vant til luktene av sigaretter og øl. Så var det musikken. (Å synge, himmelen hjelper oss!) Foran klasserommet var noe som faktisk så ut til å være en helligdom, og tydeligvis ikke ment å være en vits. Og læreren - en inderlig, aldrende hippie i sin alvorlige, aldrende trikot - startet pratting om hvordan lyden av OM var den primordiale årsaken til universet, og så videre.
Frankly, it was all a little too much for me to take. I was, after all, a young woman who never left her apartment without strapping on a tight, protective vest of sarcasm. And speaking of tight, my wool turtleneck had been a serious sartorial misjudgment, because the room was sweltering. Also, my jeans cut into my belly every time I bent over to reach for my toes—and the teacher made us bend over and reach for our toes again and again, which seemed a little pushy for a first class, to be honest. Worst of all, that calzone I’d just eaten kept threatening to make a reappearance. Indeed, for most of the class, I felt rather like a calzone myself—stuffed and baked and surrounded by something very, very flaky.
And yet. And yet, about an hour into the class, as the sweat was running fiercely into my eyes (eyes that I had been rolling in sardonic detachment the whole time), there came this moment. The teacher had us do this thing—this strange, twisting, lying-down thing. She put us flat on our backs, had us pull our knees up toward our chests, and then invited us to slowly (and I’m quite certain she used the word lovingly) tip our knees to the right, at the same time that we stretched our arms wide and turned our heads to the left.
Godt. Dette var nyheter. Dette var faktisk en åpenbaring - og jeg visste det øyeblikkelig. Jeg visste uten tvil at ryggraden min aldri hadde gjort denne enkel, men presise formen før - denne vrien, denne rekkevidden, denne dyptgripende forlengelsen. Noe skiftet. Noe løftet. Og selv i de trange jeansene mine, selv i den kløende genseren min, selv inne i min ugjennomtrengelige sarkastiske vest - et sted dypt under alt det - begynte ryggraden min til meg, og nesten roper til meg. Ryggraden min sa noe sånt som, herregud, å min kjære søte himmelske barmhjertighet - vær så snill å ikke stoppe, for dette er det jeg alltid har trengt, og det er dette jeg vil trenge hver dag resten av livet, endelig, endelig, endelig ...
Da kom den klønete gamle hippien i hennes klønete gamle trikot og presset den ene hånden forsiktig på hofta og en annen på skulderen for å åpne den vrien opp bare litt mer ... og jeg brast i tårer.
Vær så snill å forstå - jeg mener ikke bare at jeg saltet litt opp eller sniffet noen; Jeg mener at jeg begynte å gråte, hørbart. Da jeg lå der og gråt og vrien åpen, full av lengsel, full av bønn, full av tvil, full av ønsket om å være et bedre menneske, full av den vågale bønnen om å bli den første personen i familiens historie, hvis rygg ikke ville verke hver eneste dag, full av det plutselige og sjokkerende at det var en annen måte som jeg var en annen måte i dette livet, og det ikke kunne komme oss bare gjennom kroppen ... Å fylle lungene og hjertet mitt med litt folk i yogabusinten kaller Shakti.
Disse yoga -tingene var ikke bare en mulig løsning på livslang ryggsmerter, men en åpenbaring. En hjemkomst. En følte en følelse av å være en med universets energiske understrøm. Wow!
Jeg slags slapp hoppet hjem, i en slu.
I need more of this, I kept saying to myself. I need much, much more of this. So, in the 15 years since that night, I have given myself more of it. Much, much more. I’ve given myself years of yoga, in fact; I’ve practiced all over the world, wherever I happen to be at the moment—from Mumbai to Nashville to Santiago and everywhere in between. I have stuck with this discipline in a way that I have never stuck with any other hobby, which only shows that yoga is not a hobby for me but a haven. For me, finding a good yoga class in an unfamiliar city feels the way it probably felt for the old-timey Catholics when they stumbled unexpectedly on a Latin mass being celebrated in some foreign capital: At the first familiar syllables of the ritual, they were back home.
And you know what? It doesn’t even have to be a good yoga class. Garrison Keillor once said that the worst pumpkin pie he ever ate wasn’t that much different from the best pumpkin pie he ever ate, and I feel exactly that way about yoga classes—that even the sloppiest or most rudimentary studios have provided me with the opportunity for transformation. Mind you, I have experienced some truly transcendent teachers, but I have also, I’m afraid, experienced some real dingbats (including one woman who kept urging our class, Push it! Look at your neighbor and try to do what she’s doing!). Either way, it doesn’t matter that much. Once I had learned the basics of my own yoga—once I had discovered the limitations and needs of my body—I knew that I could always reach my own point of perfect practice within somebody else’s instructional guidance, no matter how flawed they (or I) might be.
Over the past decade and a half of practice, I have come again and again to yoga classes tired and burdened and lacking, but something always happens, almost despite my weakness or my resistance. You are not what you believed you were, I told myself that night as I walked home from my first class in my tight jeans and sweaty sweater—and I have learned and relearned that lesson routinely, for years now. There always comes that one holy moment, usually somewhere in the middle of the class, when I suddenly find that I have shed my pain and failings, that I have shed my heavy human mind, and that I have metamorphosed for just an instant into something else: an eagle, a cat, a crane, a dolphin, a child.
Og så drar jeg hjem igjen i min egen hud for å ta en ny stikk på å leve, og for å prøve å gjøre det bedre. Og ting er bedre, så mye bedre. Og den ugjennomtrengelige vesten er forresten forresten. Og nei, ryggen min gjør ikke vondt lenger.
Elizabeth Gilbert er forfatteren av Spis, be, kjærlighet . Hennes nye bok, Forpliktet: En skeptiker gjør fred med ekteskapet , ble nylig utgitt av Viking-Penguin.
