YOGADAGBØKER: YOGALÆREREN SOM FLYTTER BORT

Å praktisere yoga har en tendens til å skape et forhold mellom student og lærer som kan ta på seg en følelse av sikkerhet. Men hva skjer når det er tid for læreren å gå videre? Yogadagbøker is a new column that offers a glimpse at the life of the person on the mat leading you through your practice or the person on the mat next to you —the serious, the silly, and the still-in-progress parts that you never witness. You may find that in some ways, everyone in class isn’t so different than you after all.

Dag én

My students often ask me at the beginning or end of class—Where will you be teaching this summer? Will there still be classes in June? You’re not leaving, right?

Jeg smiler. Svarene mine er varme, men vage. Yoga -lærerplaner endrer seg alltid og skifter, men elevene liker å bygge sin praksis rundt rutine. De vil ha forsikring fra oss.

Selv etter at mitt første studio stengte for flere år siden, har jeg alltid tilbudt offentlige yogakurs i denne fjellbyen. Nå med min nåværende plass avsluttes snart, vil jeg ikke tilby offentlige klasser lenger for første gang på nesten et tiår. Og jeg har ikke kunngjort det offentlig ennå.

Men elevene mine kan føle at noe endrer seg.

Jeg har ikke funnet en måte å si hva som er sant uten å skuffe mennesker. Og skuffelse er den siste følelsen jeg vil forlate alle med, spesielt i et rom som alltid har følt seg hellig.

Dette samfunnet, disse klassene - de har vært hjerteslaget mitt. Men noe skifter. Jeg har ikke sagt ordene ennå, ikke helt. Kanskje fordi jeg fortsatt behandler dem selv.

Dag to

Jeg har undervist i yoga her i ni år.

moderne herreklipp

Ni år med soloppgang kjører til studio. Med å pakke rekvisitter i bilen min og låse opp dørene før noen andre ankom. Av holdeplass, tenne lys, justere kropper, tørke ned matter og deretter gjøre alt igjen dagen etter.

I 2025 - et universelt år 9 - kan jeg føle at syklusen lukkes. Ikke på en dramatisk måte. Bare ... med en rolig kunnskap. Arbeidet jeg har gjort her er fullført. Jeg prøvde mer enn en gang å åpne noe nytt. Men dørene ville ikke holde seg åpne. Og nå forstår jeg hvorfor. Noen ganger lukker livet døren for deg når du er for hengiven til å gå bort på egen hånd.

Dag tre

A longtime student stopped me after class today to commiserate about the gym’s space closing. She said, We’ll find you a place to teach. We won’t let you leave! Then she started listing spaces she thought I could use. I smiled and started to thank her, but I felt that familiar lump in my throat—the one that comes from knowing something you’re not quite ready to say aloud.

Everyone means well. Their ideas and offers come from love. I know that. But they also carry a weight that presses on my shoulders long after I leave class.

Jeg har prøvd. Mer enn de vet. Jeg har holdt tråden til dette samfunnet så lenge jeg kunne. Gjennom nedleggelser og overganger og klasser der bare to personer dukket opp. Gjennom hjertesorg og håp og alt derimellom.

Jeg elsker fortsatt dette samfunnet. Men vekten av å opprettholde det har blitt for tung. Jeg må legge det ned nå, selv om ingen helt forstår hvorfor.

Dag fire

Some of my students have been practicing with me for all nine years. I’ve seen them through pregnancies, divorces, career changes. I’ve hugged them in the reception after class when they were going through loss. We’ve grown up together, in a way.

One student came to class the day before leaving on a month-long trip. She knew she wouldn’t be back before my final class at the gym’s studio, and she looked at me with so much love in her eyes and said, This isn’t goodbye, but I will miss you dearly.

Det er en dybde til disse forholdene som er vanskelig å forklare mennesker utenfor det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta farvel med den typen bånd. Kanskje jeg ikke trenger å gjøre det. Kanskje skifter båndet, men den forsvinner ikke.

Likevel gjør det vondt. Det er vondt å vite at det å gå bort fra å undervise her kan føles som å forlate noen av dem. Men jeg kan ikke fortsette å lære utenfor skyld. Det er ikke energien jeg vil gå videre. Det er ikke yoga.

business casual herreantrekk

Dag fem

En ny by ringer. Det er ikke høyt eller prangende. Bare en jevn brum i bakgrunnen, og blir litt sterkere hver gang jeg tråkker inn i studio jeg har pendlet til det siste halvåret. Det føles allerede som hjemme.

Jeg har blitt tilbudt en rolle i lærerutdanningsprogrammet deres - en invitasjon til veiledning, til å forme lærere, for å gå inn i en versjon av meg selv jeg har sakte utviklet meg til i årevis.

Det er fortsatt mye å finne ut av. Ingenting er fullt definert ennå. Men for første gang på lenge, føler jeg ikke at jeg må presse. Ting flyter.

Dag seks

Jeg vet ikke hvordan juni vil se ut ennå, når flyttingen min er offisiell. Det jeg vet er at jeg ikke vil skynde meg. Jeg vil ikke hoppe fra slutt til å begynne uten å hedre plassen i mellom. Jeg er ute etter hvile. Integrering. Kanskje til og med stillhet.

Bursdagen min er i slutten av mai. Jeg tenker å ta en tur, et sted stille. Bare meg, skogen og en journal. Ingen tidsplan. Ingen forventninger. Bare tid til å lytte. Å behandle. Å begynne på nytt. Sakte.

Dag syv

Det er ikke et farvel. Jeg kommer tilbake. Fortsatt rundt. Aldri langt.

Men det er slutten på noe. Slutten på å tilby yogaklasser i dette samfunnet. Av å være den som alltid holdt tråden bundet når hjertet mitt visste at den trengte å løsne.

Dette er slutten på en syklus. Av en rolle. Av en rytme jeg har kjent i ni år.

Jeg har ikke sagt ordene høyt ennå. Men jeg kommer nærmere. Avslutningen skjer allerede, selv uten kunngjøringen.