Skyld det på Jennifer Aniston. Helt siden hun tente på skjermen som Rachel på 90 -tallet, har hun vært et fyrtårn for velværeinspirasjon for meg. Jen og jeg er omtrent på samme alder, selv om hun i motsetning til meg, har holdt seg skulpturert med en misunnelsesverdig aura av ro. Hennes hemmelighet, gjentok gjentatte ganger i intervjuer, inkluderer utøvelse av yoga.
For many years, my idea of wellness meant going to the gym’s spin class and getting my heart rate dangerously high while someone barked at me to tackle the mountain with ACDC blasting at unhealthy decibels. The music, the dark room, and the manic exercise delivered an incredible workout while drowning out whatever troubles I carried, at least for the duration of the class.
Mens jeg tråkket rasende, så jeg at yogastudentene saunter av, matter i hånden, med en rolig ro som vekket interessen min. De så ut til å fungere på en annen bølgelengde.
Then four years ago, a fellow spinner and spry woman in her 60s coaxed me into attending my first yoga class. With no darkness or blaring tunes to hide behind, the room felt painfully quiet. We sat cross-legged in Sukhasana, focused on our breathing, and then brought our palms together in anjali mudra . I thought, This is easy enough.
Da ble vi bedt om å komme inn i et lavt lunge. Alle rundt meg så ut til å manifestere foten fremover, mens jeg trengte å ta flere lurches. Derfra fikk den tilsynelatende enkle handlingen med å løfte hendene mine, lene seg litt tilbake og ta et dypt pust fikk meg til å falle i en vinglete panikk. Det jordede kneet mitt verket fra tête-à-tête med matten og en alvorlig anfall av imposter-syndrom sparket inn.
Although I felt clumsy and stiff in yoga, I am a competitor at heart. (That alone shows you why I need yoga.) So I made it a point to come to class twice a week. Each time it was hard. The poses I awkwardly practiced began shifting my body—conditioned to move fast and hard—to spaces that were quiet and slow.
På slutten av en av de tidlige Savasanas fant jeg meg selv oppslukt av høye, ukontrollerbare hulker. Instruktøren nærmet seg og la en hånd på skulderen min mens kroppen min hoppet og snørr sprettet på matten min. Det skjer oftere enn du trodde, hvisket hun. Min forlegenhet ga vei for en lettere følelse av ro.
Seks måneder senere, da verden stengte, hadde jeg ikke lenger tilgang til en sykkel og var ikke villig til å bruke mitt regnfulle dagfond til å kjøpe en peloton. Treningsregimet mitt forsvant.
Når jeg husker den overraskende åndelige vektløsheten de tidligere øktene hadde gitt, hadde jeg flere forbigående slenger med yoga. Jeg ville fulgt de oppmuntrende instruksjonene fra en Yoga Yoga -instruktør, og visste at bevegelsene mine ikke så ut som hennes. Jeg ville forsøke at treposisjoner, gratulerte meg selv når jeg ikke banket over stuelampen mens jeg Golden Retriever så på med alvorlig bekymring. Et barns positurinduserte fred ville noen ganger gjøre en komo-utseende, og bekreftet at Jen og alle andre yogaentusiaster hadde fått noe riktig.
But with life moving at full throttle again, I’ve largely returned to my pre-yoga ways. That post-yoga serenity is still tempting, although I’m more inclined to go to a hard spin class than roll out my yoga mat.
Som en aktiv deltaker i vår rush-gjennom-livskultur, synes jeg det er lettere å tenke vemodig på de positive effektene av en vanlig yogapraksis enn å fullt ut forplikte seg til å være til stede med det. Yoga krever en justering av sinn og kropp, mens spinning lar meg sone ut og svette den ut. Jeg kan tråkke gjennom smerter som en galning, uten en tanke i verden. Spinning handler mindre om å akseptere og mer om rømming.
Likevel stash jeg aldri matten min ut av syne. Selv om det bare er å samle støv, er det til stede og tilgjengelig, en enkel påminnelse om at til og med midt i det hektiske livets tempo, trenger min 53 år gamle jeg noen ganger en dose balanse, og evnen til å kanalisere Jens tilsynelatende ro, en positur om gangen.
