av Hillary Gibson
Jeg har alltid vært intenst konkurransedyktig, utfordret meg stadig til å oppfylle mål og sammenligne meg med andre. Da jeg begynte å praktisere yoga for litt over et år siden, følte jeg at jeg hadde funnet et sted i fellesskapet, et rom der konkurransen forsvinner. Yogastudioer fylt med bevegelige kropper utstråler en luft av at vi alle er i dette sammen, et verdsatt rom i en verden der en overlevelse av den fineste mentaliteten vanligvis råder.
Så hvorfor har noen yogastudioer speil?
For meg har yoga blitt et sted å slå av all konkurransen. Jeg trener yoga for å styrke den fysiske kroppen min, stille tankene mine, og glem en liten stund de endelige målene jeg stadig jobber mot. I en time er mine nåværende bevegelser ikke midler til noen ende.
But when I step into a studio enclosed by mirrors, I immediately feel restricted. Even if I waltz into class feeling every bit my inner goddess, as soon as I see my reflection I know I’m not going to have the liberating practice I hoped for. I know, I know, I’m supposed to love my body and embrace its beauty as is, but let’s face it: In a society where people are trained to meet unreasonable standards of body image, practicing non-judgment is really hard. And it’s difficult to tune out the yogini executing a flawless Ardha Chandrasana (Half Moon Pose) to my left and not wish I could perform it as gracefully.
Men yoga handler om empati - foregående seg selv og andre - og anerkjennelse, ikke konkurranse. Det er når speil inntrenger på et yogaom som jeg bevisst må minne meg selv på dette.
Jeg antar at noen mennesker vil se refleksjonen deres for å hjelpe dem med justering. Det er et fornuftig argument, men jeg har funnet ut at det å føle holdningen i stedet for å se den induserer mer fordelaktige svar på muskelminnet. Jeg antar også (og ofte har vært vitne til) at noen mennesker virkelig beundrer refleksjonen og bruker det foran og midtstedet for å slå noen få modellansikter. Jeg har ennå ikke sett noen fotografer rundt, men jeg antar at det kan være noen Yogi -paparazzi som truer i skyggene.
For meg fremmer speil en konkurransedyktig visuell atmosfære som ellers ikke ville, og ikke burde, eksistert i et yogastudio. Kanskje er irritasjonen jeg føler overfor speilfôrede vegger fra min egen manglende evne til å slå av selvdømming i visse situasjoner, men jeg tror det også er noe å si for deres innblanding i yogiske praksiser som Drishti. I et rom foret med speil som gjenspeiler teetering yogier eller forsterker visuelle kilder til selvbevissthet, er det utfordrende å stille inn distraksjonene og holde fokuset mykt.
Når speil er til stede, finner jeg meg betydelig mindre forynget og selvelskende etter en yogapraksis. Jeg verdsetter muligheten til å slå av kritikk og sette pris på mine følelser og kroppslige sensasjoner uten skjønn. Under yogapraksisen min vil jeg fokusere refleksjonene mine innover, ikke på et bilde i et speil.
Hillary Gibson er nettredaksjoner ved Stylesway VIP og studerer engelsk ved University of California Berkeley.
