I april 1987 ble Jigme Singye Wangchuck den unge monarken i Bhutan, en bitteliten Himalaya -nasjon klemt mellom de muskuløse skuldrene i India og Kina ble intervjuet av Økonomiske tider. På spørsmål om Bhutans utvikling, som beveget seg i sneglens tempo sammenlignet med Nepals og Thailands, ga Wangchuck et svar som umiddelbart kom inn i annalene til bhutansk legende. Gross nasjonal lykke, erklærte han, er viktigere enn grovt nasjonalt produkt.
Kong Wangchucks kommentar galvaniserte sitt folk, som allerede søkte en måte å forene deres dypt holdt tibetanske buddhistiske tro med den tvangsmessige materialismen i den postindustrielle verden. Og det utløste en debatt om et spørsmål som amerikanere, til tross for løftene fra uavhengighetserklæringen, aldri helt har forstått det. Hva er lykke, og hvordan dyrker en regjering denne unnvikende staten i innbyggernes hjerter og sinn?
Inn i dragenes land
Etter andre verdenskrig, da FN begynte å ledet utvikling over hele kloden, ble alt sett gjennom linsen til økonomisk vekst: veier og flyplasser, demninger og gruvedrift. Senere tror jeg at verden innså at i denne søken etter økonomisk utvikling hadde mange land mistet sjelene sine, sier Kinley Dorji, sjefredaktør for Kuensel, Den nasjonale avisen Bhutan. Kulturen deres var borte, miljøet deres var borte, deres religiøse arv var borte. Bhutans tilnærming til utvikling, Gross National Happiness, er en avklaring av den prosessen.
Bhutan er omtrent en tredje på størrelse med Nepal, som ligger rett vest, rett utenfor en del av India. Buddhismen ankom dit på det syvende århundre, omtrent samtidig som den nådde Tibet. (Padmasambhava, den store tantriske mystikeren hvis esoteriske læresetninger fascinerte Nepal og Tibet, er også respektert i Bhutan.) Noen av de tidlige nybyggerne som reiste fra Tibet til Bhutan kalte seg Drukpa, eller drage mennesker, og navnet Druk Yul (Land of Thrukpa er det som etn Bhuta folket Druk.
Band of Warrior Monks feide gjennom regionen til 1600 -tallet, da en mektig Drukpa -abbed som kalte seg Shabdrung (på hvis føtter man sender inn) grep kontroll. Shabdrung kjørte ut en bølge av tibetanske inntrengerne, knuste et internt opprør av konkurrerende lamas og begynte prosessen med å forene Bhutan. Under Shabdrung bygde Drukpa festningsmessige klostre som kalles gong Massive citadeller som fremdeles fungerer som Bhutans religiøse og administrative sentre.
For å komme inn i dette tidløse landet, og dette er bare min andre gang i mer enn 20 års reise i Asia, tar jeg en kort, men spektakulær flytur mellom Kathmandu (hovedstaden i Nepal) og Paro, der Bhutans eneste flyplass ligger. Etter mindre enn en time synker Druk Air Jet over tykt skogkledde foten og lander ved flystripen, 7 300 fot over havet. Til tross for deres nærhet, er Nepal og Bhutan verdener fra hverandre. Landing i Bhutan, jeg er overrasket på nytt av Sylvan -fjellene, søt luft og brusende elver. Det er langt fra Kathmandu -dalen, som i den tørre våren ligger under en pall med forurensning, omgitt av avskogede åser og giftige, anemiske bekker. Mest dramatisk av alt er Bhutans relative tomhet: landets totale befolkning (fra 2002) er mindre enn 700 000, sammenlignet med 25 million for Nepal.
De fantastiske forskjellene mellom Bhutan og Nepal er ikke tilfeldig. Mer enn noen av sine sørasiatiske naboer, har Bhutan dyrket en tvangstanker nasjonalisme, drevet av en kraftig mistanke om endring. På noen måter virker det mer som en uberørt religiøs retrett eller en eksklusiv landsklubb enn en suveren stat.
Dette tankesettet ble tydelig synlig på slutten av 1980-tallet, da kong Wangchucks regjering, som så på den eksploderende hindu-nepali-befolkningen i landets sør som en trussel mot Bhutans Drukpa-identitet, tok desperate skritt. Det ga mandat til en kleskode, som krevde at menn og kvinner har på seg den tradisjonelle robelingen Gho og synes, henholdsvis i arbeidstiden og til formelle anledninger. Å gå i gatene i Thimpu, Bhutans rustikke hovedstad, jeg føler at jeg er på settet med Star Trek En episode der besetningsmedlemmene befinner seg på en planet av tilsynelatende føyelige, pyjamaskledde fremmede. Bhutanesiske voksne fanget i T-skjorter blir bøtelagt eller tvunget til å tilbringe en uke på en arbeidsgruppe.
Også på slutten av 80 -tallet ble Dzongkha gjort til Bhutans offisielle språk, og Mahayana -buddhismen dens offisielle religion. Denne politikken kan leses som fascistisk. Men når man ser rundt i regionen ved Tibets brutale okkupasjon, gir Nepals tankeløse utvikling og Indias religiøse strid Bhutans innsats for å homogenisere dens nasjonale identitet. All figur inn i kong Wangchucks store eksperiment for å opprettholde landet sitt som et nært sammensatt samfunn og oppnå det opplyste målet om grov nasjonal lykke.
De fire søylene av lykke
Problemet med en politikk som grov nasjonal lykke er umiddelbart åpenbart for alle som har jobbet med utenlandsk bistand eller utvikling: lykke er immateriell. Hvordan måler du det? Hvordan vet regjeringen at det har oppnådd målet sitt?
herre helt hvitt antrekk
I utkanten av Thimpu, langs elven, står et umerket stukkhus mellom en gjengrodd hage og en liten trelastfabrikk; Det er senteret for Bhutan -studier. Jeg klatrer opp en kort flukt med støvete sementtrinn og ankommer en tre døråpning, blokkert av et hengende tibetansk teppe. Når jeg løfter det tunge gardinen, gaper jeg forbausende. Innenfor er en høyteknologisk leir fylt med datamaskiner og alvorlige forskere, hvorav den ene, en mann ved navn Sonam Kinga, går frem for å hilse på meg. Kinga er kledd i en smart svart og hvit gho. Hans ovale briller er perfekt tilpasset hans kjekke, symmetriske ansikt. Han snakker raskt og legger en fin ramme rundt den abstrakte forestillingen om grov nasjonal lykke.
Lykke er utenfor måling, tillater han. Det er en endelig tilstand som vi jobber mot. Men det er midler som tar deg dit. Og det er de midlene som kan kvantifiseres. Senteret, sier Kinga, har brukt buddhistiske prinsipper for å identifisere fire spesifikke søyler som grov nasjonal lykke hviler på: god styring, kulturell bevaring, miljøvern og økonomisk utvikling. Hver av disse innrømmer han, har egenskaper som aldri har vært og aldri kan kvantifiseres, men hver kan analyseres objektivt.
La oss ta kulturell bevaring, sier Kinga. Vi har rundt 2000 klostre i dette landet. Det faktum at de fremdeles er aktive, at de blir støttet av staten, at det er munker som gjør det de har gjort i århundrer, er et håndgripelig aspekt av kulturell bevaring. Vi kan telle antall munker som studerer; Vi kan telle antall gamle klostre og hvor mange nye som bygges. Hva vi kan ikke Count er den kulturelle effekten av alt dette verdien av å holde liv i disse tradisjonene.
Som alle andre bhutanesere jeg snakker med, ser Kinga grov nasjonal lykke som en personlig, så vel som et profesjonelt mål. Det er en livsstil, fremme nasjonalisme og åndelig praksis. I det bhutanske samfunnet er kongen den samlende styrken, sier han. Han er ikke bare en politisk skikkelse; I kjernen er han en buddhistisk leder. Visdommen til vår konge i å integrere visdom og medfølelse med vitenskapelige metoder og tilnærminger er grunnfjellet i vår nasjonale politikk. Når vi bryter ned alle aspekter av det bhutanske livet, er det få steder der regjeringen ikke kommer inn. Ikke som en mellomliggende styrke, men som en styrke som supplerer initiativet til private mennesker.
Skoler blir reist overalt, til tross for at Bhutan, Kinga minner meg om, er intenst agrarisk. (Omtrent 85 prosent av alle bhutanesere er bønder.) Utdanning er gratis opp til høyskolenivå, og regjeringen gir stipendier, for studier hjemme eller i utlandet, til studenter med kvalifiserende testresultater. Kinga tikker av noen ekstra fordeler ved å være et bhutansk emne: medisinsk behandling er gratis for alle; En nasjonal pensjonsplan, designet for å forsterke den avtagende rollen til storfamilien, er nettopp utgitt; Mødrepermisjon er tre måneder for kvinner, 15 dager for nye fedre.
Miljøvennlighet
Bhutans regjering er også dypt investert i den tredje søylen i grov nasjonal lykke: landets miljø. En strategi for å beskytte landets miljø er den stramme kontrollen av turismen. Ingen turister i det hele tatt fikk lov til Bhutan før 1974. Politikken har siden vært avslappet, men antall besøkende er fremdeles strengt begrenset. I 1998 svermet en halv million utlendinger til Nepal; Bhutan innrømmet bare 5000. Og med alle besøkende belastet rundt $ 250 per dag (som inkluderer transport, losji, en sertifisert guide og alle chiliene du kan spise), ser du ikke mange shoestring backpackere.
Selv denne begrensede mengden turisme er under beleiring. Nylig, da Kuensel kjørte rasende brev som rapporterte at turister hadde overgått lokalbefolkningen på en tradisjonell buddhistfestival, trampet over tempelområdet og skyvet sine videokameraer i ansiktene til danserne, begynte noen bhutanesere å spørre om noen .
Når det gjelder å bevare deres naturlige miljø, er bhutanerne av ett sinn. Nesten alle utdannede innbyggere kan resitere statistikk om landets forbløffende biologiske mangfold. Bhutan er vert for 165 arter av pattedyr og mer enn 675 fuglearter. Det er 600 arter av orkideer alene og mer enn 300 medisinplanter som bhutaneserne fremdeles praktiserer tradisjonell medisin, slik det er undervist i de buddhistiske sutraene. Det bhutanske forpliktelsen til miljøbevaring er intet mindre enn inspirerende og kan tjene som en modell for verden for øvrig. En anekdote indikerer dybden i dette engasjementet. For noen år siden installerte innbyggere i Phobjikha Valley, kjent for sine trekkkraner, stolt strøm i landsbyen deres. Det ble imidlertid snart oppdaget at noen kraner flyr inn i kraftlinjene. Så landsbyboerne rev dem ned og byttet til solenergi.
Det er mange andre eksempler på denne typen miljøvennlighet. Plastposer, banen i utviklingsland, er forbudt; Det samme er totaktsmotorer. Og regjeringen har nylig innført tøffe lover om drivstoffkvalitet. Fiske i de fleste elver er forbudt, som jakt. Storfebeite, som så ødelagt den amerikanske Midtvesten, er begrenset. Logging er begrenset, og gruvedrift er strengt kontrollert. 2. juni er kroningdag, men kongen har motløs pomp og parader, og erklært den sosiale skogbruksdagen for høytiden og ber skoler og lokalsamfunn om å plante trær over hele landet. Minst 60 prosent av Bhutan forblir under skogdekke, og en fjerdedel av landområdet er beskyttet inkludert store migrasjonskorridorer, som lar dyrelivet passere uhindret fra den indiske delstaten Assam til Kina.
Denne innsatsen vi gjør ved miljøvern er ikke en ny ting, uttaler Sonam Kinga. De bæres ikke av de nyeste kjepphestene eller bekymringene for ødeleggelse. De har alltid vært en del av det bhutanske sosiale livet og atferden, sammenvevd med innflytelsen av buddhismen i samfunnet vårt. Det er en integrert del av grov nasjonal lykke.
For eksempel, forklarer han, ser vi ikke på trær eller elver som bare biomasse. Vi ser dem som levende enheter. Bergarter er boligene til visse guddommer som garanterer beskyttelse av et samfunn. Noen dyr, som hjort eller tiger, er monteringene til lokale guddommer. Så innflytelsen fra buddhismen har alltid vært en nøkkelfaktor i bevaring her. Og ikke bare av flora og fauna, men til og med av ikke -menneskelige ånder. Vårt beskyttelsesbegrep strekker seg utover den fysiske biosfæren.
En intens enhet med det buddhistiske hjemlandet ser ut til å definere den bhutanske personligheten. En kveld stopper jeg inn for et skudd av Dragon's Breath, en lokal rom tilført bhutanesiske chilier på den populære Benez -baren. Der møter jeg Tshewang Dendup, en ung bhutansk journalist som nylig har kommet tilbake fra 18 måneder ved University of California, Berkeley. Når jeg spør Dendup om han ble fristet til å bli i Amerika, gapser han på meg i vantro. Som nesten alle bhutanesere som er utdannet i utlandet, fløy Dendup hjem i det øyeblikket studiene hans ble avsluttet. Stående i César Chávez Park, med San Francisco over bukten og Berkeley Hills bak meg, visste jeg at jeg var på et kraftsted, sier han og nikket. Men det fristet meg aldri til å bli i USA. Jeg lengtet kontinuerlig etter en dose Himalaya tilregnelighet.
Camelot East
En morgen kler tre bhutanske venner meg i en lånt gho. Det virker like bra som noen å oppleve den bhutanske livsstilen fra innsiden og ut. Jeg synes plagget er både tungtveiende og befriende slags tung badekåpe. Dermed kledd, la jeg ut med guiden min for Simtokha, i den sørlige skråningen av Thimpu Valley. Her ligger Bhutans eldste Dzong, bygget av Shabdrung i 1627. Overfor Dzong er en videregående skole, som nettopp har sluppet ut lunsj. Jeg rusler oppover veien, stopper barna og spør to ting: deres egne definisjoner av lykke, og om de tror at regjeringen deres faktisk bryr seg om dem.
Lykke betyr fred, sir, uttaler en gutt som heter Sonam Dorji. Hvis det er fred, kommer det naturlig nok lykke. Nei, sir?
Regjeringen i Bhutan prøver å skape lykke, og det bryr seg om meg og vennene mine, gjenspeiler Yeshi Chudu. Livet mitt i Bhutan er veldig glad, er enig Sonam Choekyi. Jeg bekymrer meg ikke så mye, omtrent på studiene mine. Og ja, regjeringen bryr seg om oss. Kongen prioriterer Bhutan -ungdommen! Jeg hører på alt dette i ærefrykt; Det er ikke svaret du vil få på mange amerikanske videregående skoler. På den annen side har kommentarene en uhyggelig skriptet ring. Jeg gliser og forstår hvorfor noen reisende omtaler bhutaneserne som Stepford -buddhister.
Nøkkelen til dette fenomenet Bhutan som Camelot East er den eneste tingen som de fleste av Bhutans naboer, spesielt stakkars Nepal, mangler: den sterke ledelsen til en smart buddhistkonge. Et av de mest slående severdighetene jeg har sett i Bhutan er et fotografi av King Jigme Singye Wangchuck, nå i slutten av 40 -årene. Han er en spesielt kjekk mann. På fotografiet er Wangchuck iført en snappy rød gho huket ned, hodet svakt svakt og lytter intenst til en ung gutt. Sammen med knærocks, har kongen et par solide tursko. Han virker hver tomme som et folks monark skarp og bekymret, majestetisk, men tilgjengelig.
Og i den beste tradisjonen med buddhistisk styre er kongen tilgjengelig. Enhver bhutansk statsborger med en klage kan plante seg selv i veien til Royal Motorcade, og holde ut et seremoniell skjerf, kalt en Kopné. Hans majestet er tvunget til å stoppe og høre begjæringen. Hvis han føler at saken har fortjeneste, henviser han den til Royal Advisory Council, den bhutanesiske ekvivalenten til den amerikanske høyesterett, er forskjellen at rådet inkluderer buddhistiske adepter.
Jeg møter rådmann Gembo Dorji på hans ekstra, men moderne kontor i Tashichhoe Dzong, en viltvoksende hvit forbindelse som fungerer som landets Capitol Hill og sentrale bispedømme. Dorji, nå 37 år, forlot universitetet og ble en munk i en alder av 21. En rolig, nesten uhørende mykt talt mann, har han en rødbrun og gul kappe og en klumpete casio på håndleddet. En rustfarget Kopné, drapert over venstre skulder, identifiserer ham som medlem av den høyeste domstol i landet.
Jeg ber rådmannen om å forklare hvordan en buddhistisk rettsvesen bidrar til god styring, en av de fire søylene i grov nasjonal lykke. Vi i Bhutan har bevart vår kultur så lenge, mellom veldig mektige nasjoner, bare på grunn av buddhismen, sier han. Så moralsk utdanning er veldig viktig. Vi tror at ekte lykke bare kan komme fra innsiden.
Er det noe som fundamentalistisk buddhistisk lov, spør jeg, med vanlige straffer og straff?
Vår lov er definitivt basert på buddhistiske prinsipper, svarer han. Men det staver ikke straffer. Det er ingen dødsstraff. Livsvarig fengsel er den høyeste straff eller kansellering av en forretningslisens, for en forretningsmann. Vi veier prioriteringene i hvert tilfelle vi må ta opp.
Er det noe forsøk på å rehabilitere kriminelle ved hjelp av buddhistiske prinsipper?
Ikke ennå, innrømmer han. De går bare i fengsel. Men når en sak kommer til vårt råd, prøver vi å se situasjonen så medfølende som mulig med en forståelse for motivasjoner som sinne, sjalusi og lidenskap og se om den kan avgjøres gjennom gjensidig forståelse. Vi kaller andrageren som har laget appellen og tillater ham å snakke tankene. Så forklarer vi måter å komme til en forståelse eller enighet, basert på buddhistiske prinsipper. Saksøker får 10 dager eller to uker, og i løpet av denne tiden prøver de å tenke og diskutere saken med mennesker som kan gi dem gode råd. I mange tilfeller fungerer det.
Dette perspektivet på loven er spennende, som det ser ut til Depersonalize kriminalitet. Dommen blir en mulighet for buddhistisk praksis og åndelig vekst. Hvordan kan samfunnet vårt endre seg, lurer jeg på om vi prøvde å se kriminelle handlinger fra seksuelle overgrep til terrorbombing gjennom linsen av medfølelse i stedet for avsky eller hevn? Straffene våre kan forbli stive, men vår evne til å avlede fremtidige forbrytelser ville være langt større.
Problemet med nasjonalisme
Bhutan er et bemerkelsesverdig sted, og begrepet grov nasjonal lykke er uimotståelig. Men kongeriket, til tross for sin turistpropaganda, er ikke Shangri-La. I likhet med demokrati, bedriftsetikk eller pulverkaffe, er målet et teoretisk mål som kanskje ikke blir realisert.
Hindringene for grov nasjonal lykke, erklærer Kuensel Redaktør Kinley Dorji, er hindringene for Bhutan. Vi sitter på den sveitsiske kafeen, lunsj på samosas og eplejuice. Jeg forventer at Dorji skal fokusere på Bhutans to torneste politiske kriser. Assamiske militanter i det jungiske sør, som kjempet for et hjemland, har krysset grensen og angrepet India fra innsiden av Bhutan. New Delhi har truet represalier, men Bhutan prøver å resonnere med opprørerne. (Da denne historien gikk på trykk, hadde den bittesmå bhutanske hæren faktisk engasjert opprørerne i væpnet konflikt.) Så er det den pinlige saken til rundt 100 000 nepalske flyktninger, mange av familiene bodde i Bhutan i generasjoner. Disse menneskene ble startet opp fra Bhutan på slutten av 1980 -tallet, etter folketellingstall antydet at de til slutt ville overgå den urfolk Drukpa. De fleste er nå i snuskete leirer i Sør -Nepal.
Men Dorjis viktigste bekymring viser seg å være TV en ukuelig styrke, introdusert for Bhutan for bare fem år siden og kommer nesten som en luftinvasjon. Da satellitt -TV kom i 1999, sier Dorji, Kuensel mottok brev fra nødlidende barn som hadde fått en dose av World Wrestling Federation. Vi snakker om en generasjon barn som er oppdratt i et sterkt buddhistisk miljø, sier han. Nå skrev de til oss og sa: Hvorfor slår disse voksne mennene så nådeløst? Hvorfor?' De var veldig forstyrret. Dorji sukker. I dag aksepterer de selvfølgelig det.
Dette er noe av en underdrivelse. Over hele Thimpu legger jeg merke til at barn har på seg t-skjorter som har stjerner av WWF-gulvet hverandre med gledelige smackdowns. Baywatch og MTV T-shirts are equally popular. There’s little doubt that violent og explicit shows affect social behavior, especially that of young men. During my stay, a Western woman was molested while walking alone through Thimputhe first time something like that had occurred, an aid worker tells me. The values instilled by our parents, the oral tradition, grogfathers’ stories around the fire at nightthat’s what television has replaced, Dorji declares.
Det er rart å høre en avisredaktør klandre media for landets lidelser. Men Dorji, hvis ni og 11 år gamle sønner er enorme Baywatch Fans, er virkelig bekymret. Han ønsker å se buddhistiske idealer og etikk brakt inn i barns liv, og starter på grunnskolenivå. Han føler at disse verdiene skal være en del av læreplanen og integrert i skolelesemateriell, og at moderne foreldre, med sine moderne bekymringer, ikke lenger er pålitelige kilder til buddhistisk trening. Bhutan er et lite land, kilet mellom to store nasjoner, sier han. Prinsippene for grov nasjonal lykke blir slått sammen med vår overlevelse. Bhutanesiske mennesker, spesielt den yngre generasjonen, trenger å vokse opp å sette pris på den nasjonale identiteten: vår kulturelle, religiøse og miljøarv. Hvis det forstås, vil folket vite hvordan de skal takle alle problemene sine.
Noen av menneskene, uansett. Hovedflua i salven av grov nasjonal lykke, for mitt øye, er ikke Sex og byen Men den veldig fremmedfiendtlige nasjonalismen som har gjort det mulig for Bhutan å overleve i en nesten uberørt stat.
Dette er virkelig tydelig på gatene. Når jeg går langs Norzin Lam (en avenue som halverer Central Thimpu), som er foret med trebutikker og tykk med fotgjengere, tenker jeg på hvordan klær kan være en stor utligning, men i Bhutan viser det en øyeblikkelig skille mellom den urfolk og alle andre. Bortsett fra vestlige, som er unntatt fra kleskoden, er de eneste menneskene som ikke er i nasjonal kjole, de av indisk og nepalesisk opprinnelse, som kontinuerlig blir påminnet om at de ikke er, og aldri vil være, bhutanske borgere.
Uopplyste retningslinjer
En times kjøretur vest for Thimpu, City of Paro er som en vill vestby: to-etasjers bygninger med malte fasader og håndbokstavede skilt, menn slapper av mot trevegger, støv djevler som virvler nedover hovedgaten, og sendte gamle kvinner som skvetter inn i døråpninger med lange taggeliefs presset over ansiktene.
I Paro møter jeg en sveitsisk hjelpearbeider jeg vil kalle Reno, som gir meg mye å tygge på når det gjelder situasjonen til ikke-Drukpa-innbyggere. Det er syv rekker med bhutansk statsborgerskap og bostedsstatus, sier han, som kan endres basert på atferd. Hvis en bhutansk gifter seg med en utlending, for eksempel, synker hans rangering. Og de uten et ikke -objeksjonskort kan ikke få pass eller finne arbeidsplasser for sivile tjenester. Denne nasjonalistiske politikken jobber noen ganger til og med mot bhutaneserne, hvis de tilfeldigvis er av nepalesisk opprinnelse. Hvis onkelens søsters sønn er i en nepali flyktningleir, sier Reno, kan det hende at du har noen vanskeligheter.
This isn’t ethnic cleansing but passive-aggressive behavior that makes non-Drukpa feel like second-class citizens. Bhutan isn’t like Africa, where they kill each other with machetes, Reno says. But the authorities can prevent so-called southern Bhutanese from getting good jobs and slowly get rid of them that way.
En ironi er at så mange Drukpa fremdeles er avhengige av tradisjonell tibetansk medisin, utdannede indianere og nepalesere har en tendens til å tjene som leger og helsepersonell. Og mange sør -asiater jobber i Bhutan om undervisnings- og regnskapskontrakter.
Senere, i en liten Paro-restaurant, har jeg sammen med Drolma (ikke hennes virkelige navn), en 23 år gammel kvinne med et bredt, flirende ansikt. Hun er helt klart av nepalesisk avstamning. Gå ned til Sør -Bhutan, så ser du hva som virkelig skjer, sier hun stille. Når ministrene kommer til byen, kan ikke nepaleserne møte dem. Og det er alltid Drukpa som får fremskritt, kampanjer og mulighetene til å studere i utlandet. Hun rister på hodet.
Selv om Drolma ble født i Bhutan, er hun ikke statsborger; Hennes identitetskort merker hennes klasse 6, en ikke -nasjonal bosatt. Men hun hater Nepal, og det er ikke noe arbeid i India, så hun vil bli i Bhutan til statusen hennes er oppdaget og hun er sparket ut. Nepalesere som bor her har ingen menneskerettigheter, sier hun og trekker på skuldrene. Gross nasjonal lykke? Jeg tror ikke det.
Se for deg alle menneskene
Ingen land, ikke engang et Himalaya -rike som er basert på buddhistiske prinsipper, er perfekt. Men Bhutan har i det minste et rammeverk for selvforbedring og samvittighet rundt dens handlinger. Og landet er i ferd med å skape en ny grunnlov. Utkastet til dokument er fullt av fantastiske setninger for eksempel, det gir umistelige rettigheter til dyreliv og trær så vel som til mennesker. Det forvandler Bhutan til et konstitusjonelt monarki, styrt av et ministerråd. Mest forbløffende, inneholder den ved Wangchucks insistering en klausul som gjør at kongen kan fjernes fra tronen hvis hans undersåtter mister tilliten til hans styre.
En ting med Camelot: Det hadde ikke fungert som republikk. Mange bhutanesere frykter at regjeringen av folket er for mye forandring, for snart. De er ikke sikre på at Bhutan er klar for demokrati og peker på korrupsjonen i Nepal og India som eksempler på hva den nye grunnloven kan gi. Vi trenger ikke å skynde oss eller holde tritt med den moderne verden, insisterer på Pema (igjen, ikke hennes virkelige navn), en artikulert sykepleier. Ja, demokratiske prinsipper er det vi sikter til. Men vi må ta dem inn i vår egen kontekst, uten nødvendigvis å følge hva andre mennesker har gjort.
Når Bhutan forbereder seg på å ta i bruk noen amerikanske politiske og kulturelle verdier (fra å skape sin egen rettighetsregning til kringkasting Sex og byen ), et spørsmål bedevils meg. Hvordan kan USA endre seg hvis vår regjering og mennesker setter til side mantelen til en supermakt og fokuserte på lykke som det endelige målet for vårt nasjonale og individuelle liv? Det er et frustrerende emne, ettersom ressursene for å skape et slikt samfunn helt klart er innenfor våre midler. Men ressursene er ikke nok. Det avgjørende, som Dalai Lama har påpekt, er motivasjon og vår har blitt kompromittert av flere tiår med bedriftens grådighet, personlig materialisme og sitcom -kjøringer.
"topp 10 merker for herreklær"
Likevel kan vi fortsette å håpe på en opplyst amerikansk tid en tid der vår nasjonale politikk er basert på medfølelse snarere enn grådighet. Å komme til det punktet er ikke vanskeligere, kanskje enn å løse en berømt buddhistisk koan: Hvem er modig nok til å løsne klokken fra den heftige løvehalsen?
Svar: Den som bandt den der i utgangspunktet.
Jeff Greenwald (www.jeffgreenwald.com), en Sv Medvirkende redaktør skrev om de etiske implikasjonene av åndelig reise til Burma for vår utgave i november 2003.
